Kåseri om fotball

Hei allesammen!
Nytt år, ny sesong. Håper på en bra plassering i ELITE-divisjonen i år!
Seriestart er først på torsdag 16. april. Mot Tertnes, faktisk. Det blir spennende! Men før alt blir så ordentlig og seriøst skriver jeg er kåseri om denne sporten vi alle elsker. Enjoy!


Kåseri om fotball

Har det noen gang slått deg at det finnes mennesker på jorden som lever av å sparke en liten skitten lærkule rundt på en mark? De løper rundt på en rektangelformet gressmatte omringet av høye «vegger» med mennesker som hopper og skriker hver gang den lærkulen blir sparket fremover. Og ikke nok med det. For å gjøre denne latterligheten tjener de millioner på millioner med kroner. Ja, profesjonelle fotballspillere, som de også kalles lever ett merkelig liv. Det teiteste med det hele må nok være at dette er en av de mest populære sportene i hele verden!

Det jeg egentlig prøver å si er: hvorfor i alle dager vil så mange oppegående mennesker sitte på en tribune og se på tjue svette, skitne menn (eventuelt kvinner) løpe rundt etter en skitten lærkule? Og ikke er det nok med at de løper rundt etter denne lærkulen, de sparker hverandre ned og river opp hverandres klær, og så skriker de så fælt. De kjefter og smeller og står i hele tiden. Nei, underholdende kan det da umulig være!?

Det er enda flere spillere utpå banen. To til, faktisk. Disse to er vel de mest patetiske av dem alle. De står på hver sin side av banen og passer på målet sitt som om det var deres kjæreste eie. Der står de i 2 X 45minutter og passer på at denne lærkulen ikke treffer mellom de to stengene og kommer inn i nettet. Her er noe av det jeg personlig syns er merkeligst. For å hindre at denne ballen nettopp kommer mellom stengene og inn i nettet utsetter de seg for de største smerter. De spretter rundt i målet og hopper opp og ned som den nye rosa sprettballen min søster fikk i går. Den er forresten veldig fin og spretter utrolig godt. Men tilbake til poenget, de hopper opp og ned (som den rosa sprettballen) og gjør alt for at ballen ikke skal komme forbi dem. Mange ganger lander de strak ut på gresset med ballen under seg – det syns jeg virker veldig vondt, og jeg skjønner virkelig hva ikke hva som er så morsomt med det. At de noen ganger tar feil av hodet til noen av spillerne og ballen syns jeg heller at er mer underholdende. Det må selvfølgelig inn munne ut i noe drapsforsøk eller andre alvorlige skader, da blir jeg mer redd.

Men tilbake til saken. Nå tenker kanskje du at jeg er ferdig med å fortelle om denne merkverdige sporten, fotball. Men det er jeg altså ikke. Jeg har tatt for meg alle spillerne, men tror du virkelig de bortskjemte mennene (eventuelt kvinnene) nøyer seg med dette? Å-neida, store krav har de også, det har ikke nok med bare seg selv og ballen. Nei, midt utpå banen står det en mann (eller kvinne) med en fløyte i hånden og med ett rødt og ett gult kort i ene brystlommen. Denne personen er dommeren. Han (eller hun) skal passe på at spillerne ikke gjør noe ulovlig. Dommeren blåser i fløyten sin og løper rundt der som om han var kongen selv. Ikke gjør han jobben sin ordentlig heller. Han overser mange spark og riving i trøyer, men med en gang noen later som om de får vind og legger seg ned og begynner å skrike – da deler han ut kort som om det var det eneste han kunne! Men ikke en gang dommeren klarer seg uten hjelp. På hver langside står det en, som oftest svartkledd, mann eller kvinne med ett flagg i hånden. Disse er rare å se på. De løper opp og ned langs sidelinjen ettersom hvor ballen er, akkurat som en heis. Heisen følger menneskene opp og ned, mens linjedommerne følger ballen frem og tilbake. Men vi snakket om linjedommerne, det har seg sånn at hvis det skjer noe tar de opp flagget sitt og vifter med det. De vifter i tider og utider, og veldig ofte akkurat når noen skal til å skåre mål. Dette syns jeg er veldig unødvendig siden å skåre mål faktisk er poenget i dette spillet, om jeg ikke har nevnt det før. Og i tillegg så er det jo slik at når disse såkalte linjedommerne vifte med flagget sitt, blåser hoveddommeren i fløyten sin, og det blir masse diskusjoner på banen. Det hender selvfølgelig at dette går rolig for seg, men i det lang og det brede, så øker som oftest støynivået «når fløyten går».

Sånn, ja. Nå begynner vi å nærme oss slutten. Du har nok hørt de jeg skal fortelle om nå. De sitter i «et avlukket rom» og forteller om galskapen som skjer utpå banen. Disse klarer heller ikke å gjøre jobben sin ordentlig. De sitter og forteller, men hvis du hører på de der de sitter snakker. Vil du fort merke at det ikke bare er fotball de snakker om. Å-neida, de klarer fint å presse inn hva de hadde til middag i går og hvorfor det er krig i Midtøsten. Når de ikke prater om verken middag, fotball eller krig, da skriver de dikt. Limerick er favoritten, og de blir som oftest fremført rett etter en spesiell hendelse utpå banen. Det hender også at de slår til med en så tørr vits at selv kanelbollene fra REMA 1000 blir misunnelige.

De nest siste jeg vil nevne er trenerne. Det er de to, som oftest menn, som står på sidelinjen og ligner på julenissen selv. Det som skiller disse fra å være julenissen er at de mye mindre hyggelig. De gir mange beskjeder og blir veldig ofte hissig utover i kampen. Når kampen er ferdig så er det som oftest slik at en av dem er «steik forbanna», mens den andre smiler og man begynner nesten å forveksle han med julenissen igjen.

Det siste jeg vil gjøre, det er å takke alle de tusenvis av mennesker som gjør det mulig for oss å se dette fantastiske spillet «24/7» over hele verden. De jeg henviser til nå, er folk som meg og deg. Det er vi som betaler for å se denne galskapen av et show!

Og som en ekte bergenser kan jeg med hånden på hjertet fortelle at ingenting er bedre enn å stå på Brann stadion og synge «Nystemten» mens jeg ser mine elleve helter komme gående inn på banen i sine stramme røde skjorter..
(Eller for å si det sånn: Og som en ekte Hordviking kan jeg med hånden på hjertet fortelle at ingenting en bedre enn å stå på Salhusbanen og klappe mens jeg ser de lokalene heltene komme gående ut fra garderoben i sine hvite skjorter..)

- Marit